Jording fra naturen

Se for deg skogen, med grønn mose og furutrær. Småfuglene kvitrer, og bekken klukker mens den baner seg gjennom landskapet. Det lukter av fuktig jord og barnåler, en lukt som for meg vekker gode minner. Jeg vandrer barfot, gjør det så ofte jeg kan. Den myke bakken er kjølig mot de nakne føttene. Kvistene og småsteinene jeg tråkker på tar meg ut av hodet, og inn i kroppen. Her i skogen går tiden sakte, og jeg puster dype pust som kjennes helt ned i magen.

Blant krokete furutrær i min barndoms skog, ligger det en stor, rund stein. Her hviler den i vind og i regn, i sol og i tåke. Dens kjerne er upåvirket av de hyppige skiftene i omgivelsene rundt. Den er alltid i kontakt med bakken under seg. Mens dagene går, og årstidene skifter, ligger den like stille. Like stødig. Og like trygt.

I livet, som i skogen, er det mange uværsdager. Det er lett å miste bakkekontakten når været skifter brått, som det ofte gjør i en hverdag med høyt tempo, stress og kaos. Da blir det ekstra viktig å ta seg tid til å stoppe helt opp, kjenne på bakken under føttene. Og pusten i magen. Da hjelper det å vite at i senter av all uro, så finnes det et stille sted. Jeg pleier å tenke på steinen i skogen.

I steinens kjerne er det alltid ly for været, selv når det stormer. I bakkens dype søkk, ligger steinen trygt, selv når vinden uler. Det er for meg, som det er for steinen. Jeg finner ro i mitt senter, når jeg puster helt ned i magen. Jeg kjenner meg forankret og trygg, når mine bare føtter får være i direkte kontakt med bakken under meg.

Det å være tilstede er ikke alltid behagelig. Er det likevel en ting jeg har lært, så er det at om man skal gå sammen med livet, er ubehag uungåelig. Alternativet er å leve på en måte hvor man enten løper foran, krabber bak, eller bare observerer livet fra sidelinja. Der blir det tomt og fargeløst, det kan jeg fortelle, for jeg selv har prøvd. Da er det bedre å møte ubehaget, med dype pust, og med jording fra naturen.