Det er vinter, og fargene har for lengst falmet bort. Det øde fjellandskapet er like hvitt som det er svart, like vakkert som det er brutalt. De islagte steinene gjør det vanskelig å finne fotfeste, og vinden den uler. 

Ingen kan se. Ingen kan høre. Jeg famler rundt i livet. Synet er tåkete, og lyset alt for skarpt. Det er bare jeg som finnes her, i min egen forblåste verden. Alene kjemper jeg mot piskende snøkorn og iskalde minusgrader. Jeg er på leting etter noe å gripe tak i, men jeg vet ikke hvor jeg skal gå.