Det er vinter. Fargene i landskapet har for lengst gitt tapt for kontrasten mellom hvitt og svart. Det uler i fjellet, og vinden er i ferd med å viske frem alle steinene jeg ikke vil se. Frem til nå har de ligget nedgravd, godt innpakket i hvit bomull. Den stien jeg pleide å følge, har bestandig vært tydelig og klar. Nå har den blitt borte bak i tykk tåke.

Både i det indre og i det ytre landskapet er alt bare kaos. Her regjerer piskende snøkorn og iskalde minusgrader. Kroppen er svak, men bærer likevel tungt. Den eneste veien videre er igjennom.